Hegren

Dette er nok en historie om nesten, - da jeg nesten fikk tatt gode bilder av Gråhegren.

Vi er så heldige å ha en hytte ved den svenske vestkysten i det vakre Bohuslän. Ofte står jeg opp i grålysningen på min jakt etter sjøfugler for det er et rikt dyreliv her med Ærfugl, Siland, Skarv, Måker og Terner, Knoppsvaner, Gjess og faktisk også en del Gråhegrer.

MEN, det er et stort MEN. Jeg lykkes svært sjelden å komme på skuddhold på hegrene. Jeg har bokstavelig talt snublet over de flere ganger, men før jeg har fått kameraet klart så skjer det som også skjedde denne morgenen.

Jeg så den tynne halsen til hegren som en strek der den sto på odden ved sjøkanten og bare 100 meter foran meg. MEN jeg hadde bare åpent lende foran meg og den så også meg. Den tok til vingene, utstøtte sine karakteristiske hese kroak, kroak lyder og det eneste jeg fikk av bilder var en serie hvor hegren flyr bort fra meg slik som på bildet øverst.

Jeg tok min vanlige runde langs sjøkanten og observerte mange spennende fuglearter, men bare på lang avstand. En Siland i lav flukt over vannflaten med sine raske vingeslag og stor fart. Et vakkert syn, og selv om jeg fikk bilder, så var den på for langt hold til at bildene ble gode.

Til slutt slo jeg meg ned på dampskipsbrygga hvor jeg satt og gikk gjennom meldingene på mobilen min. Så mens jeg sitter der kommer en gråhegre flyvende og lander på en badebrygge noen hundre meter lenger bort. Endelig fikk jeg tatt en hel serie med bilder av den, - dessverre med den sjenerende badestigen som nærmeste nabo, men dog.

Hegren inntok etterhvert den karakteristiske hvilestillingen hvor den lange halsen krølles sammen og den bare blir halvparten så høy og stående på ett ben.

Jeg tenkte da at tidspunktet var kommet til å prøve å komme seg enda litt nærmere den, - forsiktig, forsiktig, og slik at jeg fikk et perspektiv hvor badebrygga kunne bli mindre dominerende i bildet.

SÅ skjer det som ALLTID skjer. Jeg er vel kanskje noe kategorisk i måten jeg sier det, men poenget er at jeg veldig ofte opplever at jeg ikke er alene i denne verden og at flere enn meg synes dagene kan være flotte tidlig på morgenen. SÅ også i dag. En eldre mann kom spankulerende. Han av alle burde være gammel nok til å forstå at da skremmer man en fugl som dette hvilket da også skjedde. Hegren tok til vingene, utbrøt sine hese kroak, kroak og takket for seg. Og jeg takket for besøket, - for de få minuttene i nesten nærkontakt med Gråhegren, en meget spesiell og etter min smak meget vakker fugl.

Jeg gir meg ikke! En dag kommer nok hvor alt klaffer og jeg får mine bilder og mitt adrenalinkick hvor jeg er så nære at jeg ser alle de vakre detaljene i kameraets søker.

Her er en nesten lik historie om et annet møte med Hegren hvor et forelsket par i morgentimene forstyrret min fotoshoot: http://knutsfugler.blogspot.se/2014/09/morgenstund-med-grahegrene.html