lørdag 29. august 2015

Morgenstund med Skarvene


I lav morgensol fikk jeg et fint møte med Skarvene der de satt og tørket og stelte vingene sine.







fredag 28. august 2015

Hettemåkeunger


Godt å se at Hettemåke foreldrene har fått lønn for strevet i sommer. Disse to ungene hvilte seg ved Østensjøvannet.

lørdag 22. august 2015

Buskskvett


Det var en familie med Buskvett, men de var veldig vanskelige å komme inn på. Hver gang jeg kom på skuddhold flyttet de seg bare litt lenger bort, - langt nok bort til at de følte seg trygge. Dette ble mine første bilder av denne fuglen.

På Wikipedia står det:
Buskskvett (vitenskapelig navn Saxicola rubetra) er en fluesnapper.

Buskskvetten er brunspraglete med en gulaktig overgump og kvit stjert med et svart band i enden. Hannen er rustfarga eller oransje framme fra undersida av nebbet og ned til midt på brystet. Buskskvetten er klart mindre enn steinskvetten. Totallengda er 12,5 cm, vingespennet 21-24 cm. Et godt kjennemerke som skiller buskskvetten fra steinskvetten er at på denne har overgumpen samme farge som ryggen. Buskskvetten sitter på en karakteristisk måte på utkikksposten sin. Kroppen er oppreist, enten fuglen sitter på en gjerdestaur eller i en loddrett kvist med føttene i ulik høyde. Buskskvetten er livlig, med sprettende rørsler, og lar høre fra seg et smekkende pip. Sangen er renere og mer vekslende enn steinskvetten sin og inneholder ofte hermestrofer.

Buskskvetten er ganske vanlig i hele Europa så langt nord som til midtre deler av Norden, og går østover inn i vestlige deler av Asia.

Vanlig hekkefugl i Sør-Norge, fåtallig i Troms og Finnmark. Fuglen holder til i åpent landskap, og trives aller best der det er fuktige enger og myrområde med busker og høy urtevegetasjon. Fuglen går opp i bjørkebeltet. Buskskvettene reiser fra landet i august-september og reiser til Afrika sør for Sahara. De kommer tilbake til Sør-Norge i begynnelsen av mai, to-tre veker senere kommer de til Nord-Norge.

Fuglen et framfor alt smådyr, for eksempel insekt og små snegler. Buskskvetten finner maten på låge vekster, i blant også nede på marka eller i lufta.


Jeg tror dette også er en Buskskvett, men en ungfugl. Hatten og stripen gjennom øyet har den allerede fått, men den er mer spraglete på brystet.


onsdag 19. august 2015

Godt å få hvile seg litt


I en meget travel og bråkete Hettemåke-koloni hadde denne enslige måka funnet seg et sted den fikk være helt for seg selv for å kunne hvile seg litt. Skjønner den godt. Alle har behov for å hente seg litt inn av og til.

lørdag 15. august 2015


Blåmeisen sitter sjelden lenge stille på foringa. rett inn og rett ut igjen med en gang. Den er også så liten at det er vanskelig å se hvor vakker den faktisk er med sine sterke blåfarger og gule bryst.


Dette er bilder av en ungfugl, - dunete i fjøra og spettete i det blå på hodet.


torsdag 13. august 2015

Harepus liker gresset vårt


Forleden dag ble vi overrasket over at en hare kom inn i vår hage selv om vi satt på vår terrasse. Til tross for sine store øyne ser ikke haren godt sies det, men den ser likevel mye. Den har 360 graders syn og registrerer bevegelse veldig godt, men altså ikke detaljer. Derimot har den andre gode sanser som nese, værhår og ører som kan vris i mange retninger.


Først trodde jeg at dette er en naturlig del av svensk fauna, men etter å ha googlet ser jeg at dette er en sørhare eller felthare som ble satt i Sverige 1886-87 trolig fordi man skulle jakte på den. Nå har den spredd seg fra Sør-Sverige og helt til Østfold. Den har vesentlig lengre ører enn den vanlige villharen. Den blir heller ikke hvit om vinteren.


Så lenge vi satt stille (ikke beveget oss) på terrassen lot den oss villig ta bilder. Lukkerlyden fra kamera tolererte den og likeledes at vi snakket lavmælt sammen.


Se på de øyevippene! Noe mange damer sikkert vil misunne den for.


En hare kan løpe svært fort opptil 75-80 km i timen hvilket den trenger for å passe seg for rovdyr som rev og rovfugler.


På norsk Wikipedia står det:
Sørhare (Lepus europaeus) er den eneste arten av harer i Europa ved siden av alminnelig hare (nordhare). Den regnes noen ganger som en underart av kapphare. Den er 50-70 cm lang når man ser bort fra halen. Ørene er lengre enn hos nordharen. Kroppsfargen er gråaktig til gulaktig brun. Undersiden er hvit og oversiden av halen er svart. Om vinteren forandrer den farge lite eller ikke i det hele tatt. Ved anus, nese og kinn sitter det luktkjertler. Sekretet fra nese og kinn fordeles over hele kroppen når haren steller seg. Kjertelvæsken informerer artsfrender om individets kjønn. Sørharer har en godt utviklet hørsel, mens synet er mindre bra. På grunn av øynenes plassering på sidene av hodet, har dyret en synsvinkel på 360°, men sikten fremover er derfor mindre avansert.


Sørharen finnes i Europa og Vest-Asia, blant annet i Danmark, Finland, Irak, Iran, Pakistan, Norge, Sverige, Tyrkia, samt i nordre Afrika. I Norge finnes den i Østfold (særlig Halden) og Akershus, som streifdyr fra Sverige.




På svensk Wikipedia står det:Fältharen är inte ursprunglig i Sverige. Den inplanterades redan av drottning KristinaLovön, där sedan ett bestånd spred sig till angränsade öar i Mälaren. På 1860-talet inplanterades den på nytt i Stockholmstrakten, liksom på Öland och Ven. Särskilt på Ven trängde den snabbt undan skogsharen.[4] Den inplanterades i Sverige 1886–87 i Skåne, och har därefter förökat sig betydligt.

Det är populärt att jaga fälthare. I Sverige varierar antalet skjutna fältharar från år till år. Siffran ligger mellan 35 000 och 125 000 (under 1950-talet) individer[8]. Fälthare jagas främst med drivande hundar som stövare, men även jakt med stötande hundar och klappjakt är vanligt. I andra europeiska regioner har fältharen minskat och i dessa områden har många jägare frivilligt slutat att jaga fältharar, medan andra har sökt öka jakttrycket på fältharens predatorer. Det anses dock klarlagt att jakttrycket på fältharar inte påverkar dessa stammars storlek.[9] Ett annat hot är intensivt jordbruk och röjning av buskar och andra gömställen.


søndag 9. august 2015

Måkene har flyttet


Jeg har i sommer feriert på den svenske vestkysten, men aldri har jeg sett så få måkefugler ved sjøkanten. For få år siden kunne vi sitte på en uterestaurant ved sjøkanten og være plaget ved at måkene jaktet på restene fra de rikes bord. Noen ganger var de så frekke at om vi ikke passet godt nok på, så landet de midt i matfatet vårt. Slik er det ikke nå lenger. Sist vi spiste ute så vi bare en håndfull måker, - i det fjerne.

Derimot ser jeg langt flere over land og i media leser jeg om at de har flyttet til byen, blitt urbane, fordi det er lettere å finne mat i byene enn ved sjøen.


Egentlig litt rart for sjøen koker av sild og noen ganger hopper småfisken høyt opp av vannet.



Denne unge Terna hadde ikke lykken med seg hver gang, enda silda sto tett i sjøen.


Omsider ble det en liten fisk også på denne. 




Livet er for kjipt , - tenkte nok denne ungmåken.



torsdag 6. august 2015

Hvordan blir man kvitt duene?


Jeg synes at duer er flotte fugler, men likevel lurer jeg på hvordan man kan bli kvitt dem. Jeg har en foringsplass for småfugler som besøker den flittig. Men jeg har et problem med at stadig flere duer også kommer til plassen. Dels skremmer de bort småfuglene, dels synes vi de er irriterende ved at de nærmest har etablert seg på hustaket, skiter mye og kurrer så høyt at man våkner av dem om morgenen. De lar seg heller ikke skremme bort så lett. Får jeg de bort fra bakken på foringsplassen så flyr de bare til hustaket og vice versa.

Den eneste gode og enkle løsningen ser ut til å slutte å gi småfuglene frø, - med andre ord stenge foringsplassen. Jeg har også prøvd å flytte plassen til en annen del av hagen lenger fra huset, men da kommer desto flere skjærer, kråker og kaier også dit.

Noen gode forslag? :-)


tirsdag 4. august 2015

Pilfinkens unger


Det blir mange bilder av fugleunger for tiden. Det er jo ikke så rart for nå er tiden hvor de har forlatt redet og en kritisk tid for å bli sterke nok til å klare seg før vinteren eller før trekket sydover starter. Jeg synes det er herlig å betrakte ungenes avhengighet til sine foreldrenes kjærlighet.

For ikke mange dager siden ble jeg veldig bekymret. Et fuglerede med Pilfinker hadde plutselig blitt helt stille. Var ungene døde eller ute av redet? Jeg har fulgt svært godt med dette redet i taket på vår garasje godt synlig fra både kjøkkenvinduet og vår inngangsdør.

Det kan se ut til at de har klart å komme seg ut uten at jeg har merket det. Jeg hengte opp en fuglemater med frø og i dag fikk treet med materen besøk av Pilfinker med to unger. Kanskje var det bare disse to som klarte seg fra dette kullet. Vanligvis får Pilfinken 5-6 unger, så enten kommer den med bare to av ungene av gangen til foringsplassen eller så er det bare disse to igjen av kullet.


Ungen er nesten større enn den voksne fuglen, men dette er nok bare fordi den har mer dunete fjærdrakt enn så lenge.




Noe komisk er det å se at ungen ikke skjønner hvor maten kommer fra selvom den sitter på matfatet! De må få frøene servert av foreldrene. Den knekker vel koden snart håper jeg for foreldrenes del. :-)







søndag 2. august 2015

Én fugl i hånden er bedre enn ti på taket




Vel, - jeg hadde ikke én fugl i hånden, og ei heller ti på taket, - bare seks denne gangen. Der satt svaleungene igjen på taket i morgensolen og ventet på mat fra de voksne. Forventningsfulle skuet de etter de voksnes ville jakt etter mat. Jeg tror mange av ungene nok satt der svært sultne, for det var ikke ofte det kom noen voksne med mat til dem. Det er lite insekter i år og følgelig lite mat for våre svaler. De voksne fløy runde på runde før de endelig kom tilbake med mat.


Godt syn hadde de unge i alle fall for lenge før jeg oppdaget det hadde ungene oppdaget at mat var på vei og gapte så høyt de bare kunne.


De voksne tar seg ikke tid til å lande, dyktige flygere som de er, og ungene kan vri hodet omtrent helt rundt. 

Fortsatt i flukt mates det. Det hele skjer på noen få sekunder.



Maten levert! Ny jakt etter mere mat. Ungen ennå med flue i munnen.


Tålmodig sitter ungene tilbake og venter. Vel, - ikke helt sant for jeg kunne faktisk se at flere av ungene ble så utålmodige at de fløy etter de voksne og ble matet i luften! Ungene er også svært flyvedyktige, men likevel ennå ikke i stand til selv å fange insekter i luften. Jeg ser de prøver, så de skjønner så absolutt hvordan det skal gjøres. Med litt mer øvelse får de det nok til.


Svale observert! Mat på vei inn! 





Jeg er faktisk bekymret for svalene våre. Får de nok mat til å klare seg?

Et fuglerede med Pilfink ble helt stille i går. Klarte ungene seg ut av redet eller døde de av for lite mat?