Historien begynner under neste bilde.
På en tur forbi havna i kveld så jeg en stor flokk med ærfugl med mange unger. Tyve stykker kunne jeg telle. Det er fint å se hvordan ærfuglene holder sammen og passer på ungene som må være fra flere par. Alt var tilsynelatende bare fryd og gammen og fuglene kurret slik som ærfugler gjør.
Så endret de kurs og styrte utover fra havnen. Etterhvert økte de tempo og til slutt svømte de så fort at sjøen sto opprørt rundt dem.
Når jeg så løftet blikket fra kameraet og så litt til høyre oppdaget jeg en svane som kom i stor fart med en truende positur. Nå ble det åpenbart for meg at ærfuglene hadde det svært travelt med å komme seg avgårde.
Normalt så ville ærfuglene bare tatt vingene fatt og flydd avgårde, men ungene er jo ikke flyvedyktige ennå, så dette var nok ikke noen opsjon for de voksne fuglene.
Svanen hadde nok ingen redelige hensikter. Plutselig gikk den til angrep i stor byks. Ærfuglene pep og flyktet til alle kanter. Vill panikk i flokken.
Svanen foretok uventede manøvre, jaget først til den ene kanten for deretter å snu og jage mot noen andre.
De voksne ærfuglene kjempet tappert og gjorde hva de kunne for å beskytte de små.
Noen voksne prøvde til og med å legge seg mellom for å avskjære svanen og det oppsto kraftige basketak for spruten sto til alle kanter.
Så begynte svanen å jakte på enkelte av de små ungene som prøvde å svømme unna, men de hadde ikke sjans mot den langt større svanen.
Utslitt ble den lille angrepet av svanen som tok den i nebbet og bet den og prøvde å drukne den.
Ungen var seiglivet og svanen bet og druknet den om og om igjen. Til slutt ristet den ungen kraftig så nakken må vel ha brukket.
Den stakkars fløt i vannet med buken opp og hodet under vann. Om og om igjen lekte svanen med ungen, dukket den under vann og ristet den i lufta.
Til slutt hang ungen der slapp og død. Den hadde kjempet en kamp for livet og hadde tapt. I mellomtiden hadde de andre ærfuglene kommet seg et godt stykke ut fra havna og var igjen i samlet tropp. Jeg klarte ikke å telle hvor mange unger det var tilbake, - om det bare var den ene ungen som døde eller om det var fler eller om noen ble skadet.
Tilbake var svanen som reiste seg stolt og markerte sitt revir. Men jeg undrer meg likevel for var det noe å forsvare? Jeg tror ikke svanen har noen unger der og jeg så heller ingen make. Så hva hadde gjort den så sint?
Etterpå svømte svanen bort til meg på den bryggen jeg sto på. Jeg følte meg faktisk noe utrygg. Den stoppet opp, vurderte meg, snudde litt frem og tilbake. Jeg har stor respekt for svaner og har ingen ambisjoner om å utfordre de. Jeg satte meg derfor på huk og satt helt rolig. Etter en liten stund svømte den rolig videre.
Dessverre hadde jeg ikke med meg mitt speilreflekskamera, så bildene ble tatt med et superzoomkamera. Jeg ser derfor at bildekvaliteten kunne vært bedre. Men det heter jo så fint at det beste kameraet er det du tilfeldigvis har med deg.
