Morgenstund med Skarvene

I lav morgensol fikk jeg et fint møte med Skarvene der de satt og tørket og stelte vingene sine.

Hettemåkeunger

Godt å se at Hettemåke foreldrene har fått lønn for strevet i sommer. Disse to ungene hvilte seg ved Østensjøvannet.

Buskskvett

Det var en familie med Buskvett, men de var veldig vanskelige å komme inn på. Hver gang jeg kom på skuddhold flyttet de seg bare litt lenger bort, - langt nok bort til at de følte seg trygge. Dette ble mine første bilder av denne fuglen.

På Wikipedia står det:
Buskskvett (vitenskapelig navn Saxicola rubetra) er en fluesnapper.

Buskskvetten er brunspraglete med en gulaktig overgump og kvit stjert med et svart band i enden. Hannen er rustfarga eller oransje framme fra undersida av nebbet og ned til midt på brystet. Buskskvetten er klart mindre enn steinskvetten. Totallengda er 12,5 cm, vingespennet 21-24 cm. Et godt kjennemerke som skiller buskskvetten fra steinskvetten er at på denne har overgumpen samme farge som ryggen. Buskskvetten sitter på en karakteristisk måte på utkikksposten sin. Kroppen er oppreist, enten fuglen sitter på en gjerdestaur eller i en loddrett kvist med føttene i ulik høyde. Buskskvetten er livlig, med sprettende rørsler, og lar høre fra seg et smekkende pip. Sangen er renere og mer vekslende enn steinskvetten sin og inneholder ofte hermestrofer.

Buskskvetten er ganske vanlig i hele Europa så langt nord som til midtre deler av Norden, og går østover inn i vestlige deler av Asia.

Vanlig hekkefugl i Sør-Norge, fåtallig i Troms og Finnmark. Fuglen holder til i åpent landskap, og trives aller best der det er fuktige enger og myrområde med busker og høy urtevegetasjon. Fuglen går opp i bjørkebeltet. Buskskvettene reiser fra landet i august-september og reiser til Afrika sør for Sahara. De kommer tilbake til Sør-Norge i begynnelsen av mai, to-tre veker senere kommer de til Nord-Norge.

Fuglen et framfor alt smådyr, for eksempel insekt og små snegler. Buskskvetten finner maten på låge vekster, i blant også nede på marka eller i lufta.

Jeg tror dette også er en Buskskvett, men en ungfugl. Hatten og stripen gjennom øyet har den allerede fått, men den er mer spraglete på brystet.

Godt å få hvile seg litt

I en meget travel og bråkete Hettemåke-koloni hadde denne enslige måka funnet seg et sted den fikk være helt for seg selv for å kunne hvile seg litt. Skjønner den godt. Alle har behov for å hente seg litt inn av og til.

Blåmeisen sitter sjelden lenge stille på foringa. rett inn og rett ut igjen med en gang. Den er også så liten at det er vanskelig å se hvor vakker den faktisk er med sine sterke blåfarger og gule bryst.

Dette er bilder av en ungfugl, - dunete i fjøra og spettete i det blå på hodet.

Harepus liker gresset vårt

Forleden dag ble vi overrasket over at en hare kom inn i vår hage selv om vi satt på vår terrasse. Til tross for sine store øyne ser ikke haren godt sies det, men den ser likevel mye. Den har 360 graders syn og registrerer bevegelse veldig godt, men altså ikke detaljer. Derimot har den andre gode sanser som nese, værhår og ører som kan vris i mange retninger.

Først trodde jeg at dette er en naturlig del av svensk fauna, men etter å ha googlet ser jeg at dette er en sørhare eller felthare som ble satt i Sverige 1886-87 trolig fordi man skulle jakte på den. Nå har den spredd seg fra Sør-Sverige og helt til Østfold. Den har vesentlig lengre ører enn den vanlige villharen. Den blir heller ikke hvit om vinteren.

Så lenge vi satt stille (ikke beveget oss) på terrassen lot den oss villig ta bilder. Lukkerlyden fra kamera tolererte den og likeledes at vi snakket lavmælt sammen.

Se på de øyevippene! Noe mange damer sikkert vil misunne den for.

En hare kan løpe svært fort opptil 75-80 km i timen hvilket den trenger for å passe seg for rovdyr som rev og rovfugler.

På norsk Wikipedia står det:
Sørhare (Lepus europaeus) er den eneste arten av harer i Europa ved siden av alminnelig hare (nordhare). Den regnes noen ganger som en underart av kapphare. Den er 50-70 cm lang når man ser bort fra halen. Ørene er lengre enn hos nordharen. Kroppsfargen er gråaktig til gulaktig brun. Undersiden er hvit og oversiden av halen er svart. Om vinteren forandrer den farge lite eller ikke i det hele tatt. Ved anus, nese og kinn sitter det luktkjertler. Sekretet fra nese og kinn fordeles over hele kroppen når haren steller seg. Kjertelvæsken informerer artsfrender om individets kjønn. Sørharer har en godt utviklet hørsel, mens synet er mindre bra. På grunn av øynenes plassering på sidene av hodet, har dyret en synsvinkel på 360°, men sikten fremover er derfor mindre avansert.


Sørharen finnes i Europa og Vest-Asia, blant annet i Danmark, Finland, Irak, Iran, Pakistan, Norge, Sverige, Tyrkia, samt i nordre Afrika. I Norge finnes den i Østfold (særlig Halden) og Akershus, som streifdyr fra Sverige.

På svensk Wikipedia står det:Fältharen är inte ursprunglig i Sverige. Den inplanterades redan av drottning Kristina på Lovön, där sedan ett bestånd spred sig till angränsade öar i Mälaren. På 1860-talet inplanterades den på nytt i Stockholmstrakten, liksom på Öland och Ven. Särskilt på Ven trängde den snabbt undan skogsharen.[4] Den inplanterades i Sverige 1886–87 i Skåne, och har därefter förökat sig betydligt.

Det är populärt att jaga fälthare. I Sverige varierar antalet skjutna fältharar från år till år. Siffran ligger mellan 35 000 och 125 000 (under 1950-talet) individer[8]. Fälthare jagas främst med drivande hundar som stövare, men även jakt med stötande hundar och klappjakt är vanligt. I andra europeiska regioner har fältharen minskat och i dessa områden har många jägare frivilligt slutat att jaga fältharar, medan andra har sökt öka jakttrycket på fältharens predatorer. Det anses dock klarlagt att jakttrycket på fältharar inte påverkar dessa stammars storlek.[9] Ett annat hot är intensivt jordbruk och röjning av buskar och andra gömställen.

Måkene har flyttet

Jeg har i sommer feriert på den svenske vestkysten, men aldri har jeg sett så få måkefugler ved sjøkanten. For få år siden kunne vi sitte på en uterestaurant ved sjøkanten og være plaget ved at måkene jaktet på restene fra de rikes bord. Noen ganger var de så frekke at om vi ikke passet godt nok på, så landet de midt i matfatet vårt. Slik er det ikke nå lenger. Sist vi spiste ute så vi bare en håndfull måker, - i det fjerne.

Derimot ser jeg langt flere over land og i media leser jeg om at de har flyttet til byen, blitt urbane, fordi det er lettere å finne mat i byene enn ved sjøen.

Egentlig litt rart for sjøen koker av sild og noen ganger hopper småfisken høyt opp av vannet.

Denne unge Terna hadde ikke lykken med seg hver gang, enda silda sto tett i sjøen.

Omsider ble det en liten fisk også på denne. 

Livet er for kjipt , - tenkte nok denne ungmåken.