søndag 25. september 2016

Hegren


Dette er nok en historie om nesten, - da jeg nesten fikk tatt gode bilder av Gråhegren.

Vi er så heldige å ha en hytte ved den svenske vestkysten i det vakre Bohuslän. Ofte står jeg opp i grålysningen på min jakt etter sjøfugler for det er et rikt dyreliv her med Ærfugl, Siland, Skarv, Måker og Terner, Knoppsvaner, Gjess og faktisk også en del Gråhegrer.

MEN, det er et stort MEN. Jeg lykkes svært sjelden å komme på skuddhold på hegrene. Jeg har bokstavelig talt snublet over de flere ganger, men før jeg har fått kameraet klart så skjer det som også skjedde denne morgenen.

Jeg så den tynne halsen til hegren som en strek der den sto på odden ved sjøkanten og bare 100 meter foran meg. MEN jeg hadde bare åpent lende foran meg og den så også meg. Den tok til vingene, utstøtte sine karakteristiske hese kroak, kroak lyder og det eneste jeg fikk av bilder var en serie hvor hegren flyr bort fra meg slik som på bildet øverst.

Jeg tok min vanlige runde langs sjøkanten og observerte mange spennende fuglearter, men bare på lang avstand. En Siland i lav flukt over vannflaten med sine raske vingeslag og stor fart. Et vakkert syn, og selv om jeg fikk bilder, så var den på for langt hold til at bildene ble gode.

Til slutt slo jeg meg ned på dampskipsbrygga hvor jeg satt og gikk gjennom meldingene på mobilen min. Så mens jeg sitter der kommer en gråhegre flyvende og lander på en badebrygge noen hundre meter lenger bort. Endelig fikk jeg tatt en hel serie med bilder av den, - dessverre med den sjenerende badestigen som nærmeste nabo, men dog.

Hegren inntok etterhvert den karakteristiske hvilestillingen hvor den lange halsen krølles sammen og den bare blir halvparten så høy og stående på ett ben.

Jeg tenkte da at tidspunktet var kommet til å prøve å komme seg enda litt nærmere den, - forsiktig, forsiktig, og slik at jeg fikk et perspektiv hvor badebrygga kunne bli mindre dominerende i bildet.

SÅ skjer det som ALLTID skjer. Jeg er vel kanskje noe kategorisk i måten jeg sier det, men poenget er at jeg veldig ofte opplever at jeg ikke er alene i denne verden og at flere enn meg synes dagene kan være flotte tidlig på morgenen. SÅ også i dag. En eldre mann kom spankulerende. Han av alle burde være gammel nok til å forstå at da skremmer man en fugl som dette hvilket da også skjedde. Hegren tok til vingene, utbrøt sine hese kroak, kroak og takket for seg. Og jeg takket for besøket, - for de få minuttene i nesten nærkontakt med Gråhegren, en meget spesiell og etter min smak meget vakker fugl.

Jeg gir meg ikke! En dag kommer nok hvor alt klaffer og jeg får mine bilder og mitt adrenalinkick hvor jeg er så nære at jeg ser alle de vakre detaljene i kameraets søker.

Her er en nesten lik historie om et annet møte med Hegren hvor et forelsket par i morgentimene forstyrret min fotoshoot: http://knutsfugler.blogspot.se/2014/09/morgenstund-med-grahegrene.html





fredag 23. september 2016

Måker


Bare en liten samling med måkebilder jeg tok ved Østensjøvannet.




søndag 18. september 2016

Gråspurv (Passer domesticus)


"Bare" en spurv kan man lett si fordi denne fuglen er så vanlig, men når man begynner å studere den så er den både pen og sjarmerende og lett å bli glad i. Den er uredd ennesker og tillitsfull og bygger gjerne reir i nærheten av mennesker.

Under gunstige forhold fikk jeg tatt en del bilder av denne arten som jeg må innlemme i samlingen min av fuglebilder.

Hannfuglen har den karakteristiske sorte flekken under nebbet, mens hunnfuglene er mer ensfarget og kjedelige i drakten. Hannfuglen forveksles ofte med Pilfinken, men denne har en sort flekk på hvitt kinn.





Bildene under er av hunnfuglen. Du kan lese mer om Gråspurven her: https://no.wikipedia.org/wiki/Gråspurv





lørdag 17. september 2016

Sothøne ved Østensjøvannet


Det ser ikke ut til at Sothønene ved Østensjøvannet har tenkt å trekke sørover, - i alle fall ikke før det blir kaldere i været og isen begynner å legge seg på vannet. Det er mange av disse å se på vannet i motsetning til Sivhøner som jeg bare kunne observere ett eksemplar av, men som jeg faktisk har sett flere av på Kolbotnvannet.


fredag 16. september 2016

Lomvi i Opera bassenget


Jeg trodde ikke mine egne øyne, da jeg så denne fuglen "padle" seg fremover langs kaia vis a vis Operaen. Hvis jeg ikke tar helt feil var dette en Lomvi, og det må da være et sjeldent syn midt i Oslos havnebasseng?

Kaia er høy og jeg hadde bare en 45mm på kamera, så bildene ble som de ble. Likevel synes jeg dette var gøy og noe som jeg bare måtte dokumentere i min samling av fuglebilder.


Wikipedia,  https://no.wikipedia.org/wiki/Lomvi
står det: Lomvi eller ringvi (Uria aalge) er en pelagisk dykkende sjøfugl og den største av alkene (Alcini), en monofyletisk gruppe som tilhører familien alkefugler (Alcidae). Arten finnes i tempererte og lavarktiske kyststrøk i nordområdene i Atlanterhavet og Stillehavet.

Norsk lomvi hekker først og fremst på Bjørnøya, der det finnes omkring 100 000 par av denne arten. Noen få kolonier hekker også på Spitsbergen, henholdsvis ved Prins Karls Forland og Amsterdamøya.


Lomvi har brunsvart overside og hvit underside, og ligner på polarlomvi (Uria lomvia) og alke av utseende. Beina er mørkegrå og nebbet svart året rundt. Den veier gjerne 0,9–1,3 kg og har en lengde på 38–43 cm. Den flyr med svært hurtige vingeslag tett over vannflaten. Når den svømmer ligger den tungt i vannet, i motsetning til alken som flyter høyere (lettere).


Lomvi er en sosial art som hekker i store kolonier som ligger i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller staurer (steinsøyler) i havet. De foretrekker brede fjellhyller eller platåer. Fuglene bygger ikke reir, men legger egget direkte på ei fjellhylle eller på bakken. Arten legger kun ett egg og egget ruges av begge foreldrene i om lag 32 døgn. Etter klekking blir ungen matet og passet på av begge foreldrene vekselvis. Etter cirka 21 dager hopper ungen på sjøen. Den såkalte ungehoppingen er synkronisert innen hver koloni, og foregår vanligvis om natten i stille vær. Hannen følger ungen under hoppingen og forsvarer og mater den i den i oppvekstperioden på sjøen. Ungen blir uavhengig etter cirka 10–12 uker og kjønnsmoden etter omkring fire år.


Lomvien lever av fisk og foretrekker små stimfisk som den fanger under vann. Rundt Bjørnøya er lodde den viktigste føden. Arten kan dykke til mere enn 150 meter dybde, men 20–50 meter er mer typisk.


Lomvi er vurdert til kategorien "kritisk truet" på Norsk rødliste for arter 2010 etter kriteriet A2ab (mer enn 80 prosent bestandsnedgang på 3 generasjoner, dvs. 48 år). [3] Bestanden av lomvi på det norske fastlandet er i dag ca. 15 000 par.


Lomvibestanden langs norskekysten ble på 1960-tallet beregnet til å være ca. 160 000 par. De største hekkekoloniene var Hjelmsøya med 110 000 par, Røst med 16 000 par, Nord-Fugløy med 15 000 par, Syltefjord med 12 000 par og Runde med 8-9000 par. Siden de første tellingene på midten av 1960-tallet, har det vært en langsiktig bestandsnedgang i de største koloniene i Nord-Norge med så mye som 70-90 prosent fram til 1986. Årsakene til bestandkollapsen er mange, blant annet drukning i fiskegarn, næringsmangel, oljeutslipp, nedbryting av den sosiale strukturen i koloniene og høyere havørnbestand.


I 1986 var Bjørnøyabestanden estimert til ca. 245 000 par, men en kollaps i loddebestanden i Barentshavet reduserte den til bare 36 000 par i 1987. Denne bestanden holder nå på å bygge seg opp igjen, men fremdeles er den bare halvparten av hva den var i 1986. Bestanden på Bjørnøya utgjør nå trolig ca. 90 prosent av den samlede norske lomvibestanden.

lørdag 3. september 2016

Fortsatt sommer, - så lenge svalene er her


Svalene har ennå ikke forlatt oss, og sånn sett kan man vel fortsatt mene at sommeren ennå er her.

Et fint motiv, men med 600mm på mikro43 kamera og ISO6400 og i motlys kunne jeg ønsket meg bedre forhold.




søndag 28. august 2016

Den stolte kråka


Kråka spankulerte omkring på en måte som utstrålte stolthet og klokskap. Begynner av og til å lure på hva som foregår i hodene på dyr. Den fulgte nøye med på hva jeg foretok meg og min fotografering og mente nok helt korrekt at jeg ikke utgjorde noen trussel mot dens eksistens.

Det sies jo at kråker skal være svært intelligente og jeg følte liksom en slags vibrasjon oss i mellom.  Noe uuttalt. Noe usagt. En form for gjensidig respekt. :-)